Naturmaterialer har nedbrytere som produserer motsvarende enzymer, for slik å tilbakeføre organisk materiale til jorden, til nytte for nye generasjoner planter og dyr. Syntetiske materialer mangler disse hjelperne, derfor kiler de seg fast overalt i økosystemet, og truer til slutt med å blokkere selve livshjulet. 

Prøver fra Nordsjøen viser at mengden av små plastpartikler på rundt 20 mikrometer, er tredoblet siden 1970-tallet. Forsøk med planktonspisende dyr viste at de åt disse partiklene, som om de var plankton. Tanken på at plastplankton har blitt en del av ”økosystemet”, er urovekkende. Innbakt i komplekset er behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering med mer, mest kjent er ftalater og bromerte flammehemmere. Andre miljøgifter absorberes av plaststoffet, og kan kanskje frigjøres i fordøyelsen til dyrene som spiser dem. Overflata til såkalte ”nurdles”, som kan minne om fiskeegg, inneholder opp til 1000000 ganger mer av stoffer som PCB og DDE, enn i vannet omkring.

I Stillehavet sirkulerer 100 millioner tonn avfall i to store havstrømmer, hvorav 90 % er plastskrot. Den amerikanske havforskeren Charles Moore frykter at denne flytende fyllinga vil dobles det neste tiåret. Hvert år tar plastsøppel livet av mer enn en million sjøfugl og 100000 sjøpattedyr, med store lidelser for dyrene. Omkring 10 % av all plast som produseres, dvs. ca 26 millioner tonn per år, ender opp i havene. Dessverre viser det seg at en tilsvarende plastansamling er å finne også i Atlanterhavet.

Industrialiserte land har delvis fungerende gjenvinningsordninger for plast, men pga. alle hjelpestoffene er det i praksis urealistisk å tilbakeføre returplast til avanserte plastprodukter.  Det skjer en såkalt ”downcycling” til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste instans til plastposer og forbrenning. Kun 5 % av plasten gjenvinnes på verdensbasis, mye av dette fraktes først til India og Kina. Herdeplast har irreversible tverrbindinger og kan ikke gjenvinnes.

Det fokuseres mye på plastposer og flaskepant, og dette er vel og bra. Noe det ikke reflekteres like mye over, er at boligene våre er som store plastposer å regne. Hvert år bygges det inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger, noe som representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. På toppen kommer et utslipp på 1 – 4 kg CO2 pr kg produsert plast. I perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg, fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger etc. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre (godt alternativ til stål og betong), MDF- og sponplater.

På denne måten blir ca. 25 % av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 %, lim og fugematerialer 25 %, maling og sparkel med 10 %. Plast som benyttes til emballering av byggprodukter er Ikke medregnet.

Verstingplasten PVC (Polyvinylklorid) nærmer seg en total årsproduksjon på 40 millioner tonn, hvorav vel halvparten benyttes i bygg. PVC er et miljøproblem under produksjon og ved avfallshåndteringen, da en får dannet klorerte forurensere som dioksiner og PCB.

Paradokset er at i dag er kunnskapen om det økologiske huset større enn noen gang. Men i motsetning til før, da denne kunnskapen var nedfelt i kulturen, finnes den nå i enkelte fagmiljøer. I Romania, der jordhuset var dominerende, kunne selv et barn klassifisere egnetheten til jorda. Heldigvis kommer nye produkter og løsninger, som kan erstatte de fleste plastbaserte produkter. Problemet er at for hvert nytt naturlig produkt kommer det tusen syntetiske, slik at de gode alternativene blir borte i jungelen. Men ofte er de tradisjonelle materialene og teknikkene de beste. Som økologisk linoleum til gulvbelegg, trefiber til isolasjon, kalklut og linoljeemulsjoner til overflatebehandling.

Byggeskummet, dette kjemiske heksebrygget, brukes overalt. Så enkelt, så raskt, byggebransjens nye tryllemiddel. Polyuretanskum inneholder en rekke stoffer, avhengig av produsent og krav. Verst er isocyanater, som er av de sterkeste allergener som finnes. For sensitive personer kan reaksjoner trigges ved så lave doser som 0,14 µg/m3. Når det eldes avgis aminer, som er slimhinneirriterende. Også emisjoner av bromerte flammehemmere er registrert. Ved brann avgis flere gasser, bl.a. blåsyredamp. Hvorfor ikke gå tilbake til god, gammeldags dyttestry, evt. dyppet i linolje?

Ved markisolering kan økosystemet spares for betydelige mengder plast, ved å bytte ut polystyren med trykksterke matter av steinull, skumglass, lettklinker, etc.

Hver jul og bursdag, nye plastleker fyller opp rommet til guttepjokken. Der han ”svømmer” i plastprodukter, nesten som fattiggutten som bader i plastskrot i ei bakevje på Filippinene.  Likheten er slående, forskjellene enorme. Men i det minste har smårollingen ved Smokey Mountain den lille gleden av å selv reparere en kassert leke, eller å sette sammen en ny av gammelt skrot. Nesten som den gang menneskebarna laget sine egne leker av kongler og trepinner.

Kretsløp, en sluttet sirkel, kjernen i begrepet bærekraft. Tenk organisk!

Videre lesning:

• Why is the world's biggest landfill in the Pacific Ocean?

• Synthetic Sea

• Synthetic Sea - Plastic in the open Ocean

• Fishing for pollution in the Atlantic

• Oceanic 'Garbage Patch' Not Nearly as Big as Portrayed in Media

• Søppel truer dyrelivet. Det haster med å få løst det økende problemet med søppel i havet, konkluderer ny rapport.

• Menneskenes tidsalder

Artikkelen er også publisert i Nationen den 16.11.2009.